Jeg holder for tiden på med et prosjekt for to nabobedrifter som ønsker å dele ressurser. Utfordringen er den ene bedriften har ledig kapasitet, men på litt feil tidspunkt til at samarbeid er en problemfri løsning. Initiativet er basert på at den ene bedriften slipper omfattende investeringer i kostbart utstyr med usikker inntjening dersom bedriftene kan jobbe sammen om felles bruk av maskiner, personell og lagringsenheter. Samtidig er utstyret virksomhetskritisk, slik at konsekvensene kan være betydelige dersom samarbeidet ikke fungerer som forventet.
Vi møter på denne problemstillingen overalt i samfunnet. Dyre kapitalgjenstander har lav utnyttelsesgrad. Små miljøer er sårbare for frafall av kompetanse. Spørsmålet er hvordan man skal få til gode samarbeidsløsninger uten at det er en «storebror» i flokken som forteller lillebror eller lillebrødrene hva de skal gjøre. Dersom det er store aktører involvert etablerer man gjerne et eget selskap som tilbyr ressurser til eierne og eventuelt andre aktører. Det løser imidlertid ikke det grunnleggende problemet rundt hvem som prioriteres når det er kapasitetsbrist.
Transport og logistikk er typiske områder for deling av ressurser. For standardiserte tjenester med mange kommersielle tilbydere er det bedre å leie tjenesten enn å eie tjenesten, sett fra de flestes synsvinkel. Spørsmålet om deling er derfor mest relevant der det er varige behov for felles løsninger, små miljøer og ujevn etterspørsel. Jeg hadde for en del år siden et prosjekt som så på samarbeid mellom fire aktører om transport i Hedmark og Oppland, men bare på de aller lengste distribusjonsrutene. Spørsmålet var om den røde bilen, den gule bilen, den grønne bilen og den blå bilen kunne samarbeide om felles transport med en hvit bil. Det økte leveringsfrekvensen til kundene og reduserte kostnadene betydelig for transportørene. Det viste seg ikke å være mulig å få til, til tross for åpenbare økonomiske gevinster. Blant utfordringene var ulikheter i målesystemer og skeptiske holdninger til samarbeid.
Usikre tider fører til lav investeringsvilje. Bedriftene avventer utviklingen i stedet for å gjennomføre tiltak som har betydelig risiko eller usikker inntjeningstid. I transport- og logistikkområdet er det et stort antall teknologiske løsninger å velge mellom. I slike tilfeller bør bedriftene søke samarbeid om tiltak med andre, slik at risikoen reduseres.
